Forbønn eller anklage?

I for­rige post skreiv jeg at jeg skulle legge ut en fork­lar­ing på hvor­for kom­mentarene ble slet­tet under inn­legget “Ekte vs falske pro­feter”. Grun­nen til dette er flerdelt og jeg ønsker her å gjøre rede for noen av dem. Det som føl­ger under er særlig ret­tet mot inn­legg som er av kris­ten karak­ter, men gjelder selvsagt for alle innlegg.

1. Direkte per­so­n­an­grep og kri­tikk mot navn­gitte per­soner, menigheter og tjen­ester er ikke noe som vi kan stå inne for å ha på bloggen vår, selv om det ikke er skrevet av oss selv.

Jesus forteller oss at noe av det værste vi kan gjøre er å være en snublesten. Han sier i Mat­teus 18 at det ville være bedre for den per­so­nen å ikke være født enn å bli en snublesten for en av “disse små som tror på Meg”. Han gav oss klare instrukser om hvor­dan vi skulle gå frem med en bror eller søster som er i synd — slik at vi ikke skulle bli snublestener. I Mat­teus 18:15–17 står det at vi først skal gå per­son­lig og ta det opp med han/henne. Der­som det ikke hjelper så skal en ta med seg en eller to andre slik at vit­ners nærvær skal hjelpe til med å holde det ærlig, og prøve igjen. Bare der­som ikke det hjelper skal en ta det med menigheten. Men selv da kan det eneste motivet bak han­dlin­gen være ren kjærlighet for den en mener har trådd feil, for å kor­rigere, ikke for å blot­t­legge og dømme. Gud skal være dom­meren og Han er i stand til å kor­rigere sine barn når de trår feil. Vi har ingen rett til å innta den rollen for Han, da set­ter vi oss selv høyere enn Han. Når vi kri­tis­erer andre så kri­tis­erer vi også Gud og den jobben Han gjør. Kri­tis­erer vi noens led­erevner så er det også Guds led­er­skap vi klager på. Vi sier med andre ord at Han ikke klarer å kor­rigerer sine egne barn.
Con­tinue read­ing